unleash på Ultima

Lørdag 25. september spilte Kringkastingsorkesteret unleash på avslutningskonserten på årets Ultimafestival. I etterkant av konserten har jeg tenkt en hel del på resepsjonen det fikk:

Det å levere et verk er ofte et merkelig antiklimaks. Jeg sender som regel en pdf eller flere i en epost, og forventer i grunnen fanfare, ballonger og konfettikanon. Det som imidlertid pleier å skje er bare en mild følelse av lettelse (ofte et bomba hus å ta seg av eller neste brann å slukke) og så kommer det til en slutt en epost som sier takk for levering.

Grunnen til at jeg tenker på dette er at det ligner litt på følelsen jeg hadde da jeg hadde urframføring av dette orkesterverket i 2014. Verket var bestilt av Kristiansand symfoniorkester til jubileet for allmenn stemmerett. Flere grunner gjorde at premieren blei utsatt til 2014 og i februar det året bodde jeg ei uke på hotell i Kristiansand og jobbet med orkesteret. Jeg spilte av lydfilene sjøl og det var litt jobb å øve, justere filene og generelt være komponist på øvelsene. Dagen etter urframføringa skulle vi gjøre konserten, inkludert stykket mitt, i Arendal og det var derfor ikke duket for den største festen i etterkant av urframføringa. Kanskje var det noe med å være på et sted jeg ikke kjente så mange også.

For etter urframføringa, da jeg kom tilbake på hotellet den kvelden, så kjente jeg på den samme merkelige tomheten som kan følge en sånn digital levering. For… Jeg hadde jo gitt noe til verden, sagt noe ut i verden. Jeg følte veldig sterkt at med dette nye verket så hadde jeg rett og slett endret verden litt. Ikke så skrekkelig mye, men litt! Det merkelige var at verden så helt lik ut. Så der satt jeg og tenkte på hvordan det var mulig å være der på hotellrommet og ikke få øye på den endringen jeg hadde gjort i verden. Som om det var en helt reell fysisk endring. Men det var sånn jeg følte det.

Seinere har mange hørt opptaket fra konserten. Det har etterhvert blitt spilt inn av KORK og utgitt på plate. Og jeg har absolutt fått en hel del tilbakemeldinger. Men det var likevel spesielt å få verket spilt igjen på en stor konsert på Ultima. Det er jo litt som å preke for menigheten – veldig mange i samtidsmusikkmiljøet var tilstede. Og på konserten lørdag fikk jeg faktisk litt av den følelsen jeg manglet i Kristiansand. Jeg følte virkelig jeg hadde sagt noe i verden som hadde endret den litt. Eller sagt på en annen måte: Tilbakemeldingene fra folk tydet på at mange satte pris på verket, og det er jo det kunst handler om – å berøre andre, så de kanskje endres litt.