gjestene kommer snart, men jeg skal rekke en dusj og stryke en skjorte og mens jeg står der i dusjen og har tenkt noe om hvordan et minne er lagret, det at det kanskje bare er et glimt av et bilde du henter fram, men som alikevel rommer noe om fortid og framtid i det øyeblikket og en stemning, kanskje lukt, eller noe om hvordan du følte deg da, så slår det meg plutselig at det er noe her, noe jeg må finne, en forbindelse til verket jeg skriver og jeg tenker på ordet minnespill, for det er det jeg ser for meg, hvordan minnet fra den gang inngår i et intrikat spill for å lagres, for å dukke opp og noe om hele min bevissthet og så står jeg der og lar vannet sildre over hodet mens jeg forsøker å skjønne hva jeg forsøker å tenke, og jeg kommer nesten fram til en idé, men på samme måte som man noen ganger kan ha et ord på tunga (hvorfor kaller vi det å ha det på tunga, jeg har det mer som en følelse av en rumling i bakhuet, eller noe nesten kroppslig fysisk) har jeg en idé “på tunga”, men den sitter fast og tilkjennegir seg ikke og så siver verden inn igjen og jeg tenker at jeg må rekke å stryke den skjorta før gjestene kommer og at jeg må plukke opp dette igjen ved skrivebordet på mandag morgen og kanskje dukker idéen opp der
4 år siden minstemann kom til verden, så lenge og så kort siden (jeg rakk å stryke den skjorta….)