Jeg er så takknemlig for gode samarbeid med gode musikere!
For en tid siden tok basstrombonist Clare Farr kontakt, hun skulle spille inn soloplate og ville ha et nytt verk. Soloverk synes jeg er så vanskelig, det er bare én linje, ett instrument, det er så utrolig nakent. Men jeg da ja, og resultatet har vi jobbet på sammen gjennom samtaler om musikken, livet og instrumentet – og i vår gjennom utprøving av notematerialet. Pandemien satte noen kjepper i hjulene… men til slutt kom jeg i mål så Clare fikk spilt det inn i vår.
Og i går var det plutselig urframføring!
Jeg satt der bak i kirken og var unaturlig lite nervøs – det var ingen opptak, legoklosser eller spilledåser som kunne feile. Det var bare ett menneske, ett instrument og oss i publikum. Og siden vi jobbet så mye med det i innspillingen var det nesten som det ikke var en premiere, det var som om verket allerede var i verden. Jeg var faktisk på nippen til å sette i gang noe for å få et godt opptak før jeg kom på at det trenger jeg jo ikke….
For en urframføring!
Det ER virkelig forskjell på innspilling og scenisk framføring (selvsagt er det det) – det er noen elementer her som jeg har tenkt på som lyder som fikk en teatral dimensjon i rommet (det var tilløp til fnising og det elsker jeg). Og det er noe med nerven som går når hele verket står for seg sjøl i rommet.
Takk ❤️ Clare for musikken, samarbeidet og vennskapet!